This site is made with:
And made by:
Publisert 24.02.07 av Ulrika Staugaard
Verdens beste arkitekter har fått et nytt marked. Nå hyres de inn for å lage fabrikker for de store globale merkevarene.
I våre dager blir byene renset for industri, enten legges den til egne industrielle felter i periferien eller så havner den i Kina. Imidlertid skjer det i skyggen av disse store strukturendringene noen særs interessant: mye ny industri, spesielt i Tyskland, lokaliseres inne i byene, eller nye bysamfunn utvikles rundt ny industri. Volkswagenkonsernet har vært særs innovative i denne sammenhengen og har klart å skape nye fabrikker som ikke bare er de mest moderne under himmelen, men som også i ett og alt representerer et formmessig høyt nivå.
Da Volkswagen bestemte seg for ta opp konkurransen med Mercedes om å lage store prestisjebiler, ville konsernet gjøre det på en måte som ivaretok noen av de mer folkelige trekkene ved Volkswagen-tradisjonen. Selv om Phaeton aldri vil bli en bil for de store massene, blir den skapt under omgivelser som er åpne for alle og enhver. Volkswagen har lagt sin nye fabrikk til Dresden sentrum. Fabrikken er nemlig åpen for publikum, produksjonsprosessene er åpne for innsyn og anlegget er et av Tysklands raskest voksende turistmål.
Arkitekten bak er Gunter Henn, en mann med mange utmerkelser og høy prestisje. Fabrikken ligner ikke det jeg forbinder med en fabrikk, tvert i mot. Gulvene ser ut til å være av eikeparkett, veggene er hvite og glassflatene store og mange. Arbeiderne går i hvite kjeledresser og bærer hansker, robotene er mange, nesten lydløse og lekre, de ferdigproduserte bilene blir behandlet som Pradakolleksjoner, og det hele minner om science-fiction.
Det Gunter Henn har skapt i Dresden forplikter. Ikke minst fordi Dresden i flere århundrer var blant Europas viktigste byer for alt som hadde med kunst og estetiske disipliner å gjøre. Men aller mest ligger hans forpliktelse i at Volkswagen - som en av de sterkeste merkevarene i verden - skal klare å gi sitt publikum en forståelse av at her lages verdens beste bil på den mest sympatiske måten noe som helst kan bli produsert.
Volkswagens fabrikk i Dresden er like mye markedsføring som den er ultramoderne produksjonsteknologi. Det er ikke første gang Volkswagen gjør dette. I sin hjemby - Wolfsburg - er fabrikken blitt en stor turistmagnet: den fremstår i dag Tysklands tredje mest besøkte reisemål.
BMW har gjort noe lignende og fått den irakisk-fødte og London-baserte arkitekten Zaha Hadid til å tegne selve sentralbygningen i det nye enorme fabrikkomplekset utenfor Leipzig i det tidligere Øst-Tyskland. Dette bygget som er selve portalen til de tre fabrikkhallene der den nye 3-serien skal bygges, er et modig og selvsikkert bygg. Det har en estetisk sikkerhet som helt åpenbart skal illustrere hva BMW står for: Zaha Hadid vant årets Pritzker-pris, en pris som omtales som arkitekturens Nobelpris.
En rekke andre selskaper verden over gjør det samme, de bruker det ypperste av formgivere når de bygger sine fabrikker. Slik er det ikke hos oss. Det til tross for at industriarkitekturen i Norge har en gloriøs historie. Da landet var ungt og industrireisningen foregitt for fullt, ble de beste arkitektene hyret inn.
En rekke av våre beste arkitekter gjennom de siste 100 år - alt fra det tidlige 1900-tallets mester Thorvald Astrup til en dominerende etterkrigsarkitekt som Geir Grung - har hatt store byggeoppdrag for den klassiske industrien. Imidlertid ser det ut som om den tiden er forbi. Symptomatisk nok er det kulturbygg og ikke industri Snøhetta har vunnet fram på, og dagens gode norske arkitektene har svært få - om noen - oppdrag som kan defineres som industrielle. Norsk industri er med få unntak direkte uinteressert i stor arkitektur. Det rent pragmatiske, det helt teknokratiske formspråket har overtatt. Det er kanskje et tegn på at industrien ikke lenger ser på seg selv som en kulturbærer, og i så fall en trist beretning.
Gårsdagens industri forurenset og var støyende, men den ble tildelt vakre bygg og viste fram samfunnsbyggende ambisjoner. Dagens industri burde ikke være så beskjeden, i dag er den stort sett ren, og selv store fabrikker bråker ikke mer enn en middels oppvaskmaskin i et gjennomsnittlig norsk kjøkken. Dette enorme teknologiske framskrittet åpner for helt nye muligheter. Industrien kan igjen ligge der folk bor.
Det er på tide at norsk industri lar seg belære av tyskerne. Hva om Freia (eller Kraft) - den dagen de synes fabrikken på Rodeløkka i Oslo er blitt avlegs - bestemte seg for å utlyse en internasjonal konkurranse der verdens beste arkitekter deltok. Målet måtte være å lage verdens beste og mest publikumsvennlige sjokoladefabrikk! Slik kunne Freia styrke sitt eget renommé. Og vil ville med god grunn fortsatt å spise Freia Melkesjokolade.
Tekst: Erling Dokk Holm