This site is made with:
And made by:
Publisert 21.05.12 av Ulrika Staugaard
Kryss.no viderebringer her foredraget Åse Vigdis Festervoll, generalsekretær Norsk kulturforum, holdt på det nordiske nettversktreffet i kulturplanlegging i Göteborg 25.-26. april 2012.
Alle kommuner i Norge er pålagt å lage kommuneplaner hvor det skal stå noe om kultur. Det skal også lages helhetlige og langsiktige strategier for kulturvirksomhet i den enkelte kommune. Et av de største problemene i norske kommuner er, i følge Festervoll, at flertallet av kommunene mangler kulturfaglig tilrettelegger- og utviklerkompetanse. Det vil si at de mangler de personene som kjenner kommunens aktører og som har et nettverk ut til alle profesjonelle, amatører og private, og som sitter høyt nok i systemet til at de kan påvirke planprosessene.
Festervoll påpeker at kulturansvaret og planleggingsansvaret er ulikt plassert i kommunene. Mange steder er det rådmannen som har ansvar for planleggingen, mens det andre steder er planavdelingen eller en plankonsulent. Om det er et kulturkontor betyr ikke det at kulturkontoret legger føringene for de overordnede planene for kulturutvikling. Om det er en egen planavdeling, er det like gjerne dem som gjør dette. Eller det kan være innkjøpte konsulenter som lager planstrategiene. - Er planleggingen av kulturområdet kjennetegnet ved samarbeid eller konflikt, spør Festervoll? Er det kontakt mellom de ulike samfunnsområdene eller er de helt ukjente overfor hverandre? Og når en har kontakt, kjennetegnes kontakten ved respekt for hverandres kompetanse og samarbeid mot felles mål? Det er det jo ikke alltid bemerker Festervoll; enkelte steder går det som smurt, andre steder er det store konflikter. Så grunnleggende som dette er utfordringene i de små kommunene i Norge mener Festervoll. Og legger til: - Hva slags språk bruker vi til å kommunisere med hverandre? Vi snakker forbi hverandre, vi bruker forskjellige begreper. Dette er også en stor, stor utfordring.
- I de fleste kommuner i Norge er det ingen kulturarbeider, og hvis det finnes en kulturarbeider er det kanskje en kvinne i en 60 % stilling. Vedkommende har ansvar for alt som har med kultur å gjøre for alle: Teater, musikk, dans, maling, litteratur, film m.m. De skal se til at barn og unge, ungdom, voksne og gamle damer har mulighet til gode kulturopplevelser. Alle skal ha et tilbud tilpasset sin virksomhet, sin alder, sitt nivå og sine ønsker. Dette er en oppgave som det er vanskelig og kanskje helt umulig å oppfylle påpeker Festervoll. Det skal videre være:
Alt dette skal damen i 60 % stilling ta seg av. Det skal være noe for enhver smak. Det skal være egenaktivitet og opplevelse. Det skal være profesjonelle og amatører og det skal være frivillige og ansatte. - Dette er hverdagen for mange kulturarbeidere i Norge, der Festervoll mener at norske kulturarbeidere brenner og brennes ut.
Norsk kulturforum arrangerer årlige landskonferanser. Temaet for fjorårets konferanse var “Et sted for kultur”. Konferansen ble arrangert i Drammen, som er en by der kultur er brukt som byutviklingsstrategi. NOKU hadde invitert inn Lia Ghilardi til å snakke om kulturplanlegging. Hennes foredrag traff de 200 deltakerne som satt i salen og mange har hatt lyst til å følge opp dette senere, men de mangler ressurser i egen kommune. Noen fylkeskommuner er interessert, men trenger tid og planer for egen satsing.
Et lite eksempel på et tema det skal jobbes med er kultur og folkehelse. Det handler om at alle skal ha mulighet til å delta og oppleve. Det handler om de syke, de med psykiske hindre, fysiske hindre, kulturelle hindre og økonomiske hindre. Det er ikke kultursektoren sitt ansvar å legge til rette for alle disse tingene. Festervoll påpeker at man her er nødt til å samarbeide med en rekke andre sektorer: - Helsevesenet er en viktig samarbeidspartner for å nå de syke, de psykisk syke. Og teknisk er viktig for å bidra til at de fysiske hindrene i kommunen tas bort osv., osv. Kulturelle hindre kan være språk, økonomi og en rekke andre ting. Et slikt lite hinder er å komme seg til og fra deltakelse og opplevelser; tilbud om offentlig transport for dem som ikke kjører bil. Slike enkle ting har ikke kultursektoren ansvar for, og har heller ikke nødvendigvis kontakt med dem som har dette som ansvarsområde. Dette er selvfølgelig problematisk når du skal drive med kulturplanlegging sier Festervoll. - Så da blir det slik som dette: De som kan spillereglene, som kjenner folk, som er flinke til å utnytte støttesystemer og prosjektmidler, som har kontakter – de vinner. De som ikke har disse nettverkene, og som ikke har den nødvendige kompetansen, taper. Det blir et større og større skille mellom enkeltpersoner, men det blir også et større og større skille mellom de dyktige utviklingskommunene og de ”dårlige” kommunene som ikke får dette til. Dette er en kjempeutfordring i Norge mener hun.
Har alle muligheter til å delta i meningsfulle kulturaktiviteter? Ut fra egne ønsker og behov? Har alle muligheter til å oppleve de kulturuttrykkene de ønsker? Er det behov for bedre informasjon om eksisterende tiltak og aktiviteter? Hva slags fysiske, psykiske, økonomiske og kulturelle hindre må fjernes for å sikre alle lik tilgang til opplevelser og aktiviteter? Er det behov for særskilt tilrettelegging? Hvordan sikre et godt samarbeid mellom offentlige, frivillige og private aktører slik at aktiviteter og tiltak utfyller hverandre, spør Festervoll? - Dette er helt grunnleggende spørsmål for alle kulturarbeidere. Dessverre er det mange som ikke har mulighet til å delta, eller tilgang til ønskede opplevelser. Det er absolutt behov for bredere og bedre informasjon, og særskilt tilrettelegging.
Spørsmålet er hvordan gjør vi dette? I følge Festervoll er en viktig innfallsvinkel å se på helheten, det er jo det kulturplanlegging handler om, at du skal se på helheten og totaliteten i kommunen. Eller i samfunnet. Og her er det offentlige, frivillige og private aktører: - Da må vi ikke se på det offentlige, det frivillige og det private som sådan, men vi må se på hvor samarbeidsområdet mellom disse sektorene er? Hvor og hvordan samarbeider offentlig og frivillig sektor? Hvor samarbeider frivillig og privat sektor? I dette skjæringspunktet mener Festervoll det også er naturlig å se på sammenhengen mellom profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere. Eksempelvis de frivillige kulturorganisasjonenes behov for profesjonell kompetanse for å utvikle egen aktivitet være seg musikk, dans, scenekunst eller annet. -Det er lite fokus på koblingen mellom behovet for profesjonelle og rammebetingelser for frivillige organisasjoner. Mange av de norske frilansmusikerne har sin hovedinntekt fra frivillige organisasjoner kombinert med en stilling i kulturskolen og eventuelle oppdrag i den kulturelle skolesekken. Her ligger det mange ting som må kartlegges som grunnlag for videre utvikling. Og her ligger det, i følge Festervoll, utrolig mange muligheter.
I følge Festervoll trenger vi:
- Hva gjøres for å involvere medborgerne i debatten om å bygge det lokale samfunnet? Vi vet at kultur gir store positive ringvirkninger, men for å ta ut ringvirkningseffekten må vi styrke kultursektoren først. Festervoll påpeker at skal kulturen være en viktig samfunnsutvikler, må den først virke i seg selv.
Fremtiden. Hva gir vi de unge i dag? - Unge trenger gode tilretteleggere både offentlige, frivillige og private. De trenger forbilder, barn, ungdom og voksne som formidler kunnskap, kompetanse og glede. Dette er viktig, men undervurderes ofte i det norske samfunnet, mener Festervoll. - De trenger steder å være, steder å lære, steder å møtes på tvers av generasjoner. Generasjonsmøteplasser er i ferd med å forsvinne i det norske samfunnet gjennom det sterke fokuset på aldersbestemte aktiviteter.
Kulturlivet har endret seg. De store inkluderende kulturorganisasjonene er kanskje blitt til flere mindre enkeltorganisasjoner. Der det kanskje var 2-3 som trengte penger og tillitsvalgte er det i dag kanskje 20 som kjemper om tillitsvalgte og penger. Dette er en stor utfordring, og Festervoll er ikke sikker på at gårsdagens og dagens løsninger også er fremtidens løsninger. I fremtiden er hennes visjon av vi skal være i stand til å male det samme bildet, men at vi skal klare å male hver vår del av bildet på en måte som gjør at vi alle kan være fornøyd med helheten.
Om Norsk kulturforum (NOKU): Norsk kulturforum er et landsomfattende medlemsorganisasjon og faglig forum, som arbeider for å fremme forståelsen for kulturlivets betydning i samfunnet. Medlemmene er kommuner, fylkeskommuner, offentlige og halvoffentlige institusjoner og organisasjoner. Norsk kulturforum engasjerer seg i kulturpolitiske spørsmål og arbeider for å styrke medlemmenes faglige kompetanse til beste for det enkelte lokalsamfunn. Det arrangeres møter og samlinger og arbeides for kontakt og samarbeid medlemmene imellom, og mellom medlemmene og offentlige myndigheter, ulike kulturorganisasjoner og internasjonale kulturaktører.
På 90-tallet fantes det en tilsvarende organisasjoner i Sverige, Finland og Danmark, og en nordisk overbygning. Omorganiseringer i kommunene gjorde at dette organisatoriske samarbeidet forsvant. Nå har imidlertid NOKU begynt å samarbeide med SKL og det finske kommuneforbundet, men bortsett fra Sverige er både de danske, norske og finske kommuneforbundene kjennetegnet ved at de er relativt små på kultur. Det er i følge NOKU behov for en større nordisk organisering rundt kultursamarbeid og kulturplanlegging. Hvis Sverige kunne tenke seg å lage en eller annen struktur som NOKU kunne samarbeide med ville det ha vært et bra sted å starte.
Ny kulturlov 2007: Gjelder alle offentlige nivåer. Skal legge til rette for et bredt spekter av kulturaktiviteter. Alle skal få mulighet både til å delta i og utøve kultur. I Norge er det 429 kommuner hvor flertallet har under 5000 innbyggere. Fylkeskommunene har et stort ansvar for å bistå disse.
Ny Plan – og bygningslov 2009: Når det skal lages kommuneplaner skal det i kommuneplanens samfunnsdel legges føringer for kommunens kulturarbeid i de neste 12 år fremover, noe som påvirker økonomiplanene, som igjen styrer det faktiske kulturutviklingsarbeidet og kulturarbeidet i den enkelte kommunen. Disse lovene er bakgrunnen for publikasjonene Norsk Kulturforum utarbeidet i 2008, 2009 og 2010 for å informere kommunene om muligheter og plikter som ligger i de nye lovene.