Hva skaper innovasjon blant kreative mennesker? Hva gjør at kreativitet søker seg til visse steder? På hvilken måte er de uformelle sider ved kreativitet, som eksempelvis nærhet til sosiale møtesteder, viktige for produksjon og økonomisk utvikling? Hvordan kan byer generelt – og New York spesielt – støtte sin kulturøkonomi?

Currid har intervjuet mer enn 100 aktører innenfor kunst- og kultursektoren i NY, og svarene hun får viser med tydelighet at muligheten for å møte og utveksle med aktører fra beslektede fag er et fortrinn ved New York som bosted. Svarene indikerer at aktører innen kreative næringer vektlegger de muligheter det sosiale livet gir i forhold til egen karriere. Det samme gjelder trolig for en rekke andre yrkesgrupper, men det som nok skiller førstnevnte gruppe er den sterke betoningen av geografisk nærhet til andre utøvere og tilstedeværelsen av en uformell sosial infrastruktur. Arenaer hvor man ikke bare møter likesinnede, men også mennesker - forleggere, gallerister m.m - som kan bringe egne verker eller produkter ut til et større publikum trekkes spesielt fram. Currid bruker nattklubben som illustrasjon på en fleksibel sosial arena egnet til mer enn dans. Eksempelvis til kunnskapsutveksling, nettverksbygging og  produktutvikling - aktiviteter som man i ”den gamle” økonomien gjerne forbandt med golfbaner og veddeløpsbaner - utenfor byen.

Et tilbakevendende spørsmålet i en diskusjon om hva som skaper kreative byer er om man kan planlegge for kreativitet? I utgangspunktet vil man si nei ettersom kreativitet nettopp er kjennetegnet ved sin spontanitet og uavhengighet. Mer interessant kan det være å diskutere hvordan man kan legge til rette for at kreative prosesser kan finne sted. Og det er nettopp det Currid anbefaler planmyndighetene i NY å gjøre,  i en kontekst der byens kunst- og kulturaktører opplever at økte leiepriser presser dem ut av byen. I følge Currid er en slik spredning av byens kreative nettverk kritisk for byens innovasjonsevne. Hun formulerer det slik:

Hva kan man gjøre for å avverge en slik utvikling? Currid kommer med ulike, mer eller mindre overbevisende, forslag til hvordan New Yorks planmyndigheter kan handle for å ta vare på nettverkene omkring byens kulturbaserte økonomi. Alt fra å regulere for atelier og rimelige boliger til å beskytte visse områder mot økte leiepriser gjennom blant annet å hindre oppførelsen av luksusleiligheter osv. Hun foreslår også mottiltak mot at kjeder som Starbuck får lov til å etablere seg på et hver gatehjørne. Bokens sterkeste side synes imidlertid å være at den dokumentere betydningen av kunst og kultur for New Yorks økonomi på en måte som viser nødvendigheten av å justere kartet man hittil har navigert etter. Det oppleves også positivt at forfatteren har gjennomført et stort antall intervjuer med byens kulturaktører. På denne måten videreformidles verdifull innsikt i mekanismene rundt byens kulturproduksjon. Currids klare budskap er at politikere og planleggere i større grad må få å øynene opp for betydningen av den sosiale, kulturelle og økonomiske miksen som hun, med referanse til Andy Warhols legendariske Factory, betegner som ”The Warhol Economy”.

Tekst: Ulrika Staugaard

Kilder: Elisabeth Currid, The Warhol Economy: How Fashion, Art, and Music Drive New York City, Princeton University Press (July 9, 2007), The New Yorker, The American, A Magazine of Ideas, The Economist, Time Magazine.